Kampen om hegemoniet i Norden

 
 

I 1655 startet Den Første Nordiske Krig da Sverige, med den nyinnsatte kong Karl 10. Gustav, invaderte Polen for å vinne kontroll over den polske østersjøkysten.

































Karl 10. Gustav, svensk konge og kriger


I 1657 prøvde kong Fredrik 3. av Danmark-Norge å utnytte dette, og forsøkte å gjenerobre tapte landområder fra Sverige, som hadde gått tapt under Torsteinsson-krigen 1643-1645. Det gjaldt blant annet Gotland, Jemtland og Herjedalen. Danmark-Norge led imidlertid et sviende nederlag, og mistet ytterligere landområder i Skåne, Norge og Nord-Tyskland. Danmark-Norge var nå på ruinens rand.  (Ill. 8.) Omtrent samtidig med at Karl 10. Gustav døde i 1660, snudde krigen i dansk favør. Stormaktenes innblanding forhindret likevel en dansk invasjon i Sør-Sverige. 26. mars 1660 ble fredsavtalen mellom Danmark-Norge og Sverige undertegnet i København. Avtalen var et diktat utformet av de tre stormaktene England, Frankrike og Nederland. Trondheim og Bornholm ble tilbakeført til Danmark-Norge, mens Bohuslän og de skånske landskapene ble en del av Sverige. 








 




















Frederik 3. Dansk konge og intrigemaker.


Omtrent samtidig med at Carl 10. Gustav døde i 1660, snudde krigen i dansk favør. Stormaktenes innblanding forhindret likevel en dansk invasjon i Sør-Sverige. 26. mars 1660 ble fredsavtalen mellom Danmark - Norge og Sverige undertegnet i København. Avtalen var et diktat utformet av de tre stormaktene England, Frankrike og Holland. Trondheim og Bornholm ble tilbakeført til Danmark - Norge, mens Bohuslen og de skånske landskapene ble en del av Sverige. 


For å sikre seg mot fremtidige svenske angrep, og for å posisjonere seg i forhold til en fremtidig gjenerobringskrig av tapte danske områder, inngikk kong danskekongen i begynnelsen av 1660-årene en rekke allianser med forskjellige europeiske land.


Disse alliansene ble på mange måter tveeggede sverd. Da en ny krig mellom England og Nederland brøt ut i mars 1665 pågikk det flittige forhandlinger mellom Fredrik 3. og begge de to gamle motstanderne. Ved siden av disse nasjonene hadde kong Fredrik også inngått allianse med Ludvig 14. og Frankrike lurte hele tiden i bakgrunnen med sin egen agenda.































Ludvig 14.Den franske solkongen i all sin prakt.


Tradisjonelt hadde Danmark-Norge et stabilt og godt forhold til Nederland. Men nederlenderne prøvde å tvinge den dansk-norsk kongen inn i en krig på Nederlands side med henvisning til en allianseavtale av 1649. For å prøve å få sperret av Øresund for nederlenderne hadde engelskmennene sendt to diplomater til Skandinavia: Gilbert Talbot til København, og Henry Coventry til Stockholm. Talbot, en gentleman av den gamle skole, hadde vært diplomat i Venezia i 1640-årene. Han led under et uregjerlig sinne og var relativt udugelig som diplomat. Han fikk jobben fordi han var blitt godt kjent med den danske prins Christian, som han hadde hjulpet under hans Englandsopphold. Henry Coventry (1619-1686) – skal ha vært en nær venn av kong Charles 2.  Han hadde en relativt grumsete fortid: Hadde vært i kaptein i den nederlandske hær, og spion for Charles 2. i Tyskland og i Danmark, dette siste eventyret endte for øvrig med en duell med en av hans medspioner.  Han ble siden sendt to år som utsending for den engelske konge til Stockholm. Herfra klaget han hjem over de svenske drikkeskikker og kulden: Han måtte etter eget utsagn gå med pels fra september til april og var i tillegg plaget av podagra. 




























Gilbert Talbot var utsending fra den engelske kongen i København.


Den engelske sendemannen Gilbert Talbot prøvde nå å spille på den dansk-norske kongens bitterhet overfor nederlenderne. Kong Fredrik mente at nederlenderne hadde mye av skylden for hans to tapte nordiske kriger. Blant annet beskyldte han dem for å være ansvarlig for å trekke Danmark-Norge inn i krigene både i 1643-45, og 1657-60. Han beskyldte dem også for i 1660 å ha holdt igjen hjelp samt en dansk hær, noe som hadde hindret kongen i å gjenerobre sine tapte landområder. I tillegg var Danmark på grunn av krigene kommet i en bunnløs gjeld, med nederlenderne som de største kreditorene. Den nederlandske lederen Johan de Witt hevdet at danskene skyldte dem over 30 tønner gull tilsvarende 3 millioner riksdaler, og brukte dette i et forsøk på å presse Frederik inn i en dansk-nederlandsk allianse. Fredrik på sin side mente at hollenderne hadde lurt danskene for over 300 tønner gull i toll og avgifter ved Øresund, samt norsk tømmer. Engelskmennene benyttet seg av disse motsetningene og forhandlet med Fredrik om å få sperret Baltikum og norske havner for nederlenderne. Presset fra alle kanter prøvde Fredrik og hans diplomater å trekke mest mulig fordeler ut av den intrikate situasjonen.






















Bildet viser slaget ved Lowestoft som var en knusende seier for engelskmennene


Etter et slag utenfor Lowestoft på den engelske østkysten 3. juni 1665, vippet Fredriks standpunkt mer og mer i engelsk favør. Hertugen av York, øverstkommanderende for den engelske flåten ved Lowestoft – den senere Jacob 2. av England, vant her en knusende seier over nederlenderne.  I bakgrunnen arbeidet hele tiden franskekongens diplomater. Det var situasjonen sommeren 1665, da ryktene om at en stor nederlandsk handelsflåte var på vei hjem fra Østen med umåtelige rikdommer.