Kampen om handel og skipsfart

Europeisk storpolitikk

 



De forente Nederlandene hadde helt fra slutten av 1500-tallet vært ledende innen global handel, og på midten av 1600-tallet var havene dominert av nederlandske handelsskip. Handelen hadde to hovedområder: Den oversjøiske kolonihandel med luksusvarer som krydder, finere tøyer m.m., og handelen med Skandinavia og Østersjølandene med trevirke, jern og ikke minst korn fra de baltiske landene. Tollinntektene knyttet til farten gjennom Øresund, var en av danskekongens viktigste inntektskilder.


















Johan de Witt styrte den hollandske utenrikspolitikken i 1660- årene.


Den nederlandske flåtens andel av handel og skipsfart var alene nesten like stor som alle de andre europeiske skipsfartsnasjoner til sammen på midten av 1600-tallet. Englands ønske om å overta deler av Nederlands handelsøkonomiske hegemoni, lå bak innføringen av den engelske Navigasjonsakten i 1651. Den bestemte at utenlandske varer bare måtte innføres til England på engelske skip eller skip fra land der varene var fabrikkert. All handel med britiske kolonier og engelsk kystfart skulle forbeholdes engelske skip. Innføringen av Navigasjonsakten førte til den første i en serie kriger mellom de to landene. Krigen viste at England var i stand til å hevde seg meget godt på havet.




















Charles 2. av England


Etter en tid med borgerkrig ble monarkiet gjeninnført i England i 1660, ved innsettelsen av Charles 2. England var nå innstilt på en erobringskrig mot Nederland, som var ledet av den sivile embetsmann Johan de Witt  Handelsstriden hadde også ringvirkninger for andre land. For begge parter var det viktig å danne allianser for å sperre motstanderen ute fra de nordeuropeiske havnene. På denne måten ble også andre europeiske land dradd inn i krigene. Danmark-Norges politikk i forhold til de krigførende parter, andre nordeuropeiske nasjoner, og ikke minst Sverige er noe av bakgrunnsteppet til denne historien.