Det internasjonale etterspillet

 
 

Etter at den dansk-norske kongen, Fredrik 3., hadde mistet muligheten til å komme økonomisk på fote igjen på bekostning av nederlenderne, startet et nytt diplomatisk spill med England og delvis Sverige på den ene siden, og Nederland og Frankrike på den annen. En dansk frykt for Sverige lå som et bakteppe for forhandlingene. Valgte man en side, var sannsynligheten stor for at Sverige ville velge den andre. Coventry forhandlet frem en avtale med svenskene, mens Talbot, med Cliffords hjelp, presset gjennom en avtale med Fredrik 3. Denne avtalen blir imidlertid aldri bekreftet. Samtidig forhandlet kong Fredrik frem en avtale med nederlenderne i Haag. Presset av Frankrike ble nederlenderne tvunget med på en avtale hvor dansk gjeld til Nederland ble slettet. I tillegg fikk Danmark-Norge store tilskudd fra Nederland og Frankrike til opprustning. 20. februar erklærte derfor Danmark-Norge krig mot England. En nederlandsk-fransk garanti mot svenskene og engelskmennene, samt subsidier for å bygge opp et dansk forsvar, fikk kong Frederik til å velge deres side. Offisielt var det allikevel engelske overgrep i nøytral havn, eller nærmere bestemt Slaget på Vågen som fikk ham til å velge side.
















En engelsk krigserklæring, i form av et åpent manifest, fulgte i september 1666, og inneholdt blant annet en redegjørelse om intrigene bak slaget på Vågen. Danskene avviste imidlertid opplysningene fra den engelske krigserklæringen som bakvaskelser.


Etter at Fredrik 3. gikk inn i en allianse med Frankrike og Nederland startet Danmark-Norge en utstrakt opprustning. Man tok opp igjen praksisen fra 1630- og 1640-årene med armerte handelsskip, eller såkalte defensjonsskip.  Den norskfødte admiral Cort Adeler, med erfaring fra nederlandsk og venetiansk tjeneste, startet byggingen av galeier utstyrt med kanoner. En rekke slike fartøyer ble bygget og forlagt i Bergen.












Admiral Cort Adeler                     Rogalei fra 1600- tallet


Danmark-Norge var lite aktiv i den påfølgende krigen. Konvoiering av nederlandske skip, samt sammenstøt med engelske kapere kan oppsummere den danske krigsinnsatsen. Krigen mellom England og Nederland bølget frem og tilbake, med England på defensiven. Firedagersslaget 1.- 4. juli 1666 medførte store engelske tap. Siden svingte krigslykken. Slaget ved Texel 3. og 4. august førte til en stor engelsk seier, etterfulgt av at admiral Robert Holmes 19. august trengte inn i byen Vlie og brant opp mer enn 140 handelsskip og 2 orlogsskip, begivenheten er senere omtalt som Robert Holmes ”bål”. Men 2.-5. september 1666 brant store deler av London ned. Den skiftende krigføringen og brannen presset engelskmennene til forhandlingsbordet.




















«Fire dagers slaget», 1. til 4. juli 1666 var et av de blodigste sjøslagene i seilskutetiden. Slaget endte med engelsk nederlag.


Krigen mellom England og Nederland hadde nå medført betydelige kostnader og skader for begge parter, og nye forhandlinger var et felles ønske. Innledningen til fredsforhandlingene kunne knapt vært verre. Under dekke av alliansen med Nederland angrep Frankrike nå de Spanske Nederland, det som i dag tilsvarer Belgia. Ludvig 14. hadde lenge hatt et ønske om å utvide sin makt i de katolske delene av Nederlandene. Under påskudd av at Spansk Nederland, var Ludvig 14.s arv etter den spanske kong Filip 4., angrep han våren 1667 disse områdene. En viktig grunn til at fredsforhandlingene i Breda nå lykkes ble derfor et felles engelsk-nederlandsk ønske om å hindre Frankrikes ekspansjon i Europa. Dette skulle senere også skape en trippelallianse mellom Sverige, England og Nederland for å stoppe Ludvig 14., før Frankrike ble for mektig.





















Den store London-brannen i 1666 var en økonomisk katastrofe for engelskmennene.


Fredrik 3. stilte med ambisiøse planer for fredsforhandlingene. Blant annet ville han ha tilbakeført Orknøyene og Shetland til Danmark, samt få det åpne engelske manifest kassert og inndradd. Engelskmennenes forhandler, lord Coventry, kom allerede før konferansen med kraftige utfall mot Fredrik 3. Dette gjorde danskene så spake at de lenge ikke våget å legge frem sine krav. De ble isolert under forhandlingene. I instruksene til de engelske forhandlerne krevde Charles 2. oppreisning for den vanære han var blitt påført i Bergen, men innblanding fra de nederlandske og franske ambassadører sikret ”immunitet” for Fredrik 3.





















Fra fredsforhandlingene i Breda 1667.


Hovedkonflikten sto mellom Nederland og England, og partene sto langt fra hverandre. I denne situasjonen sendte nederlenderne en krigsflåte opp Themsen til det engelske marineverftet ved Chatham. De satte tre orlogsskip i brann, bombarderte verftet og kom ut igjen med det engelske flaggskipet Royal Charles. Dette lettet forhandlingene for nederlenderne, men skapte et engelsk nasjonalt nag. (Ill.43.) Fredsavtalen i Breda sommeren 1667 medførte få endringer i det utenrikspolitiske bildet. Statusen mellom Nederland og England, ble tilnærmet den samme, bortsett enkelte omfordelinger av oversjøiske kolonier og enkelte lettelser i Navigasjonsakten til Nederlands fordel. Mellom England og Danmark-Norge forble stillingen tilnærmet den samme. For Danmark-Norge betød likevel krigen kjærkomne inntekter, som delvis gikk til opprustning av flåten. En styrket dansk-norsk flåte fikk senere betydning under den Skånske krigen 1665-1679.


I  ettertid fortalte jarlen av Sandwich til den kjente dagbokskriver og marinemann Samuel Pepys at han mente den danske kongen var en treskalle. Han burde brutt med nederlenderne og erobret skipene i Bergen. Disse var jo mer verdt enn hele det danske riket. Kongen ville da blitt kvitt all sin gjeld, mens nederlenderne ville endt som tiggere:

“… but the main thing my Lord wonders at, and condemns at the Dane for, is that that blockhead, who is so much in debt to the Hollanders, having now a treasure more by much than all his crowne was worth, and that which  would for ever have beggared the Hollanders, should not take his time to break with the Hollanders, and thereby paid his debt…”. (Sandwich til Pepys 18. sept 1665)



















Admiral Sandwich                                    Dagbokskriver Samuel Pepys